Flores 17 - 20.02.12

Flores 17-20.02.12
Flores er en gammel by som godt kan minne om noen av de små italienske landsbyene. Den ligger på ei øy i Lago de Petén Itzá. Dette var en av de siste stedene som mayaene hadde herredømme over før de ble fordrevet av spanierne, los conquistadores. Byen har beholdt mye av sitt koloni-preg, mange av de gamle husene består fremdeles og gir en stille sjarme. Og fremdeles staker folk seg over sjøen i uthulte trekanoer. Men det er utenpå… For mange av husene er bygget om til hoteller, restauranter eller suvenirbutikker. Her er det tydelig at turisme er en viktig inntektskilde. Øya er nå landfast med en molo, og på fastlandet ligger byen Santa Elena, dette er en alminnelig by med kjøpesentre og alminnelig liv.
Her sitter jeg sammen med Milton, vår båtmann og guide på Lago de Petén Itzá. han tok oss opp på Miradór som er et utkikspunkt over hele sjøen, og som ikke må forveksles med El Miradór som er et stort ruinområde noen mil nord for Flores. Det viste seg at dette utkikkspunktet ikke bare er en haug, men faktisk en av tre uutgravde pyramider.

Om kveldene i helgene har folk her en helt spesiell beskjeftigelse. De kjører rundt langs Flores’ strandpromenade som er så ny at den ikke er tegnet inn på kartet i min reisebok fra 2009. Her kjører familier rundt på det de har å kjøre med. Far kjører mopeden med eldste barn foran seg, konen sitter bak på med minste mann på armen. Birgit så en mor sittende bak på mens hun ammet barnet sitt… Lørdags- og søndagskveldene settes det opp boder hvor det selges mat; tynne, harde tortillas med forskjellig kjøtt, grønnsaksblandinger smøres på toppen, kaker, drikke og et yrende folkeliv. Og godt smalte det også. En slik anledning til å spise skikkelig lokal mat kan man jo ikke la gå fra seg.

Men hovedgrunnen til at vi reiste til Flores var ikke denne byen, men å besøke Tikál som er et av de virkelig store og flotte ruinområdene etter mayaene.

Belize 17.02.2012

Belize
Belize ga et nedstemmende inntrykk. Nå skal det sies at vi bare kjørte igjennom landet på tvers uten å opholde oss noe på fastlandet, så vårt inntrykk er overfladisk og man kan håpe at vi tar feil.

Vi hadde hørt fra flere at man skal unngå Belize city for dette er en av de farligste byene i sentral Amerika. Vi oppholdt oss derfor ikke i byen, bare kjørte igjennom. Men fattigdommen var umulig å overse. Jeg sitter igjen med noe lignende inntrykk av landet som jeg hadde av Cuba, bortsett fra at Cuba hadde en egen sjarme og at vi aldri hadde følelsen av at Cuba var farlig å reise rundt i.

Belize er et lite land, på størrelse med Jylland, men det bor bare 300 000 mennesker her. Befolkningen er et konglomerat av forskjellige folkeslag. Her bor etterkommere etter mayaene, disse snakker fremdeles flere mayadialekter. Det er mange svarte mennesker her som snakker engelsk eller kriol. Kriol er et forenklet engelsk med innblandede afrikanske ord. Ca halve befolkningen snakker spansk, mens engelsk er det offisielle språket.

På øyene bor det mange mennesker som har kommet dit som turister, backpackers og som bare har blitt hengende så lenge at de er blitt fastboende. Og etter hvert har alle disse folkeslagene også blandet seg, så dette er virkelig et fargerikt fellesskap.

Belize, Caye Caulker 13 - 17.02.12

Fra Chetumal tok vi båt til Caye Caulker i Belize.

Den første vi møtte på øya var Bobby. han kunne vise oss et bra hotel, men vi stolte ikke helt på ham og feide ham bort. Det viste seg senere at det hotellet vi hadde planlagt å bo på, var det hotellet han ville vise oss. Do you trust me now???

Caye Caulker er en av øyene i det store barriererevet som går langs hele Belize-kysten til Guatemala og Honduras. Her er det utallige atoll i forskjellig størrelser hvor noen øyer er bebodde og andre ikke.

Mange turister har funnet veien til Caye Caulker, hvilket heller ikke er underlig, for dette er en fantastisk liten perle. Vår guidebok sier at når vi kommer av båten, vil vi få tilbud om taxi, men at det ikke er nødvendig å ta i mot tilbudet, da ingenting er lengre unna båtkaien enn 10 minutter, og det er absolutt sant. Øya er ca 1,5 km lang og kanskje 2-300m bred. Øya har tre gater, Front street (bildet), Middle street og Back street. I gatene går både lokale adoniser og turister barbent, for gatenes dekke er bare hardstampet sand, ikke noe asfaltdekke her. Det fleste av de gamle husene står på påler, kanskje for å heve seg over høyvann og orkaner og kanskje for å få mer bris. For orkaner kan slå til her, i 1951 ble øya delt i 2 av en orkan og 13 mennesker, de fleste barn døde. Men nå blåste det en deilig bris hele tiden.

Alt gikk i et laaaangsomt tempo på Caye Caulker. Vi var der i fire dager, og alt vi gjorde var å sove, spise, drikke, sole, bade,

snorkle og gå litt omkring. Og det var det andre gjorde også.

Vel, vi kunne dratt på dykketur til the Blue Hole, som er et verdensberømt dykkested. The Blue Hole er en et synkehull likt cenotene i Mexico, men det ligger ute i en atoll. Men vi møtte en amerikaner som fortalte at han hadde vært der ut tre ganger med folk, og det var ingenting å se der, dykket er 40 m dypt, hvilket jeg synes er vel dypt for meg som aldri har vært dypere enn 25 m. Senere snakket jeg med Ian som var vår guide på snorkletur. Hen hadde jobbet som dive master ved the Blue Hole tidligere og mente at denne amerikaneren hadde tatt fullstendig feil, og at dette dykket var noe annet enn noe annet i hele verden, i tillegg til at turen inneholdt to dykk på rev. Vel, vel, vel, da var det for sent å forandre på vår beslutning.

Men vi dro på snorkletur. Og der fikk vi sett en masse fisker som vi har glemt navnet på. Men vi husker navnet på stingray, nurse-shark, grønn havskilpadde, baracuda, grønn murene og et utall koraller og fremmede havdyr. Jeg tok mange bilder med mitt engangs undervannskamera. Men de bildene får jeg nok ikke lagt inn før jeg er hjemme igjen.

En morsom ting med Caye Caulker er at mange hadde satt opp en grill og noen bord og solgte grillet kylling, fisk eller sjømat fra sin lille provisoriske restaurant. Noen så ut som at dette var deres levebrød.

Man skulle ikke tro det, men selv et paradis bli kjedelig etter hvert. Så Birgit og jeg satte oss ned en formiddag og lette på nettet etter alternative måter å komme oss fra Guatemala til Cancun, for det er en lang strekning med buss. Vi hadde også funnet ut at vi hadde mer tidd enn vi hadde trodd. Vi bestemte oss derfor for å reise til Flores, Tikal, deretter ned til Guatamala City, derfor til Lago Atitlán, fly fra Guatemala city til Cancun via Mexico city.

Flores, Guatemala er en times båttur og 4 timers busstur fra Caye Caulker. Hvis alt går til tiden vel og merke.

Chetumál 11 - 13.02.12

Chetumál er hovedstaden i staten Quintana Roo, men er ikke noen typisk meksikans by. Den ligger helt syd i staten, bare ca 10 km fra grensen til Belize. Byen ble fullstendig ødelagt av en orkan i 1958 og ble deretter bygget opp igjen etter en moderne kvadratisk bystruktur med brede avenyer. Derfor har den et mer åpent preg og man får slett ikke inntrykk av at det bor 350 000 mennesker der. Men dette gjør også at det er en by uten særlig personlighet og sjarme som de typiske meksikanske byene har. Og det er sikkert grunnen til at vi bare har tatt 4 bilder fra byen og 2 er ikke verd å vise fram.

Herfra er det kort vei til flere av de store gamle mayabyene, blandt annet Kohunlich som er kjent for sin maskepyramide. Den ble bygget ca 500 evt. Maskepyramiden hadde minst 6 2-3 m høye masker av byens herskere.

Maskene er laget av noe som kalles stucco, som er en slags gips laget av brent kalkstein blandet med saften fra agave. Dette formes til det mønsteret man ønsker og males etter at det har stivnet.

Mayaene delte tiden inn i flere kalendere og sykluser. Én av syklusene var på 52 år, og mange steder ble det da bygget en ny pyramide utenpå den gamle. Det gjorde man også her, men første etter ca 200 år, kanskje etter 4 sykler? Og på dette viset ble maskene bevart.

Men det gikk nesten galt... På et tidspunkt ble det oppdaget at noen hadde gravet unna den dekkende pyramiden og var i ferd med å fjerne en av maskene. Han som oppdaget dette ble deretter gjort til oppsynsmann for området. Det gjenstår nå 5 masker, hvorav fire er meget godt bevart.

Her kan man se at det på pyramidens venstre side mangler en maske helt øverst og sannsynligvis mangler det en nederst også.

På høyre side mangler det kanskje én maske nederst.

Celestún 09-11.02.12

Torsdag 9. februar
I dag har vi reist til Celestún som er en liten fiskerlandsby ca 90 km vest for Mérida. Selv om turen tar bare to og en halv time med buss, går allikevel store deler av dagen med til å frakte seg fra ett hotell til et annet.

Landsbyen ligger helt ned til stranden ved golfen. Og langs ved stranden ligger hotellene, jeg tror det er tre hoteller og ett hostel her. Ikke akkurat en turistmagnet dette. Fem restauranter er det også langs stranden. Godt øl, men ikke så god mat, i hvertfall ikke for meg som ikke kan spise fisk.

Byen er søvnig og livet går langsomt, men akkurat nå er det litt vanskelig å oppleve dagliglivet i byen som det pleier å være, for man holder på å grave opp flere gater og plasser og legge nytt betongdekke. Det betyr at det er veldig mange menn som står med hakke og spader, én jobber, én ser på og det ser ikke ut som at de blir ferdige på en god stund.

Men stranden er fin og hvit og vi fikk oss en herlig dukkert i golfens varme brenninger.
Vi har blitt kjent med Annina og Cyrille fra Zürich i Sveits. Søte unge mennesker som er veldig forelsket i hverandre og skal ha barn i august. Hun er pratsom og tar lett kontakt med andre mennesker, han er mer reservert, men en veldig interessant og trivelig person. De kom med samme buss som oss, bor på samme hotell, var sammen med oss på samme kanotur i dag, spiser på de samme restaurantene og reiser sammen med oss i morgen. Men de skal til Campeche, og da kunne vi gi dem tips om billig og kjekt hostal der.



This I will write in English so Annina and Cyrille can understand. We were very lucky and glad to meet two such sweet and nice people like them. To me, meeting people; make aquaintance, get to know a small part of their lives, exchange experiences, have nice meals, do things together and then part - is an important of travelling. I love the way people are much more open to eachother when they / we are far from home and not bound by our daily lives. So Annina and Cyrille, I hope you get a very good time here in Mexico, that the two months go perfectly well. I also hope all the best for you both and for your baby. You will become very good parents, loving and caring and wice enough to let your child become independent. Buen suerte.

I dag, fredag, har vi som sagt vært på kanotur med guide Alberto og ”maskin” Manuelo. Først ble vi kjørt med motorsykkel-drosje ut til enden av lagunaen. Der ble vi vist hvordan man driver saltproduksjon i den tørre sesongen. Når saltsjøene tørket ut ligger det tykke lag med salt avleiret. Dette blir samlet opp i kurver og båret på skulderen og lagt i store hauger hvor vannet fordamper fra saltet, deretter blir saltet puttet i sekker á 50 kg.

En sterk mann kan produsere maksimalt 35 sekker om dagen, mer vanlig er 25-30, og han får betalt 10 M$ per sekk. Det vil si en dagslønn på maksimalt 350 M$= 175 kr. Det er ikke mennene fra Celestún som gjør denne jobben, for mennene her de er fiskere, det er de mer fattige bøndene i en landsby litt lenger inn i landet som gjør saltarbeidet.

Dette saltet er ikke rent nok til menneskeforbruk. Det brukes til farging av tøy, tilberedning av lær, i teknologi og til dyrefor.

Hensikten med turen vår var jo ikke å lære om salt, men å se flamingoer og for så vidt andre fugler også. Og vi så masser av fugler: de første var sothøner / blishøns.

Vi så fregattfugler, disse var unge, hvilket man kan se på at de har hvite hoder. De voksne har sorte hoder, hunnene er hvite på brystet og hannene har store blodrøde strupeposer som de blåser opp når de skal gjøre inntrykk på damene. Fregattfuglene ser virkelig imponerende ut når de flyr, men de er regelrett mattyver – tyranniserer mindre måker og andre fugler i luften så mye at disse kaster opp maten for å slippe unna. Fregattfuglene flyr over vann, men kan ikke svømme, har ikke svømmeføtter. De setter seg ofte på peler eller høye trær i mangrove-skogen, hvis de da er så uheldige at grenen knekker og de faller ned, kan de drukne, for vingene er så brede at de ikke klarer å fly mellom trærne.

Videre så vi tre slags hegrer / hejrer, grå hegre, hvit hegre - egretthegre

og en som kaltes tigerhegre eller purpurhegre på norsk.

Vi så både hvite og brune pelikaner.

Og sist men virkelig ikke minst flamingoer. Virkelig fascinerende flotte fugler. Vi hørte dem før vi så dem, bak ei lita øy, skikkelig høylytt kakling. Og det så mest ut som en oransje-rosa dis over sjøen. Vi kunne ikke komme nærmere fuglene enn ca 50 meter, men det var nære nok til å se hvilke underlige vesen de er!

De er ca 1,60 fra nebb til tå, men ikke så lange i vingespennet, for de flyr ikke så lange strekninger. De går med hodet ned og sikter vannet gjennom nebbet for å sile ut små krepsdyr, rekelarver og lignende som er deres hovedføde. Det er disse krepsdyrene som gir fjærene fargen, de unge fuglene er hvite, det tar ca et år å få nok fargestoff i seg til å bli rosa. Når flamingoer holdes i fangenskap er de nødt til å få mat som er tilsatt farge, ellers mister fjærdrakten fargen sin. Nå er vannet så høyt at de ikke kunne gå og spise, for det kan ikke være høyere vann enn bare noen få cm når de sikter vannet. Så dessverre fikk vi ikke sett dem mens de spiser, det hadde jeg gledet meg til.

En fin og interessant tur fra morgenen av og avslappende ettermiddag på stranden.

I morgen blir en lang dag med buss først 2,5 time til Mérida, for å bytte buss og kjøre 6 timer til Chetumál som er hovedstaden i Quintana Roo og ligger helt sør på Yucatán-halvøya og nesten helt ved grensen til Belize.