Celestún 09-11.02.12

Torsdag 9. februar
I dag har vi reist til Celestún som er en liten fiskerlandsby ca 90 km vest for Mérida. Selv om turen tar bare to og en halv time med buss, går allikevel store deler av dagen med til å frakte seg fra ett hotell til et annet.

Landsbyen ligger helt ned til stranden ved golfen. Og langs ved stranden ligger hotellene, jeg tror det er tre hoteller og ett hostel her. Ikke akkurat en turistmagnet dette. Fem restauranter er det også langs stranden. Godt øl, men ikke så god mat, i hvertfall ikke for meg som ikke kan spise fisk.

Byen er søvnig og livet går langsomt, men akkurat nå er det litt vanskelig å oppleve dagliglivet i byen som det pleier å være, for man holder på å grave opp flere gater og plasser og legge nytt betongdekke. Det betyr at det er veldig mange menn som står med hakke og spader, én jobber, én ser på og det ser ikke ut som at de blir ferdige på en god stund.

Men stranden er fin og hvit og vi fikk oss en herlig dukkert i golfens varme brenninger.
Vi har blitt kjent med Annina og Cyrille fra Zürich i Sveits. Søte unge mennesker som er veldig forelsket i hverandre og skal ha barn i august. Hun er pratsom og tar lett kontakt med andre mennesker, han er mer reservert, men en veldig interessant og trivelig person. De kom med samme buss som oss, bor på samme hotell, var sammen med oss på samme kanotur i dag, spiser på de samme restaurantene og reiser sammen med oss i morgen. Men de skal til Campeche, og da kunne vi gi dem tips om billig og kjekt hostal der.



This I will write in English so Annina and Cyrille can understand. We were very lucky and glad to meet two such sweet and nice people like them. To me, meeting people; make aquaintance, get to know a small part of their lives, exchange experiences, have nice meals, do things together and then part - is an important of travelling. I love the way people are much more open to eachother when they / we are far from home and not bound by our daily lives. So Annina and Cyrille, I hope you get a very good time here in Mexico, that the two months go perfectly well. I also hope all the best for you both and for your baby. You will become very good parents, loving and caring and wice enough to let your child become independent. Buen suerte.

I dag, fredag, har vi som sagt vært på kanotur med guide Alberto og ”maskin” Manuelo. Først ble vi kjørt med motorsykkel-drosje ut til enden av lagunaen. Der ble vi vist hvordan man driver saltproduksjon i den tørre sesongen. Når saltsjøene tørket ut ligger det tykke lag med salt avleiret. Dette blir samlet opp i kurver og båret på skulderen og lagt i store hauger hvor vannet fordamper fra saltet, deretter blir saltet puttet i sekker á 50 kg.

En sterk mann kan produsere maksimalt 35 sekker om dagen, mer vanlig er 25-30, og han får betalt 10 M$ per sekk. Det vil si en dagslønn på maksimalt 350 M$= 175 kr. Det er ikke mennene fra Celestún som gjør denne jobben, for mennene her de er fiskere, det er de mer fattige bøndene i en landsby litt lenger inn i landet som gjør saltarbeidet.

Dette saltet er ikke rent nok til menneskeforbruk. Det brukes til farging av tøy, tilberedning av lær, i teknologi og til dyrefor.

Hensikten med turen vår var jo ikke å lære om salt, men å se flamingoer og for så vidt andre fugler også. Og vi så masser av fugler: de første var sothøner / blishøns.

Vi så fregattfugler, disse var unge, hvilket man kan se på at de har hvite hoder. De voksne har sorte hoder, hunnene er hvite på brystet og hannene har store blodrøde strupeposer som de blåser opp når de skal gjøre inntrykk på damene. Fregattfuglene ser virkelig imponerende ut når de flyr, men de er regelrett mattyver – tyranniserer mindre måker og andre fugler i luften så mye at disse kaster opp maten for å slippe unna. Fregattfuglene flyr over vann, men kan ikke svømme, har ikke svømmeføtter. De setter seg ofte på peler eller høye trær i mangrove-skogen, hvis de da er så uheldige at grenen knekker og de faller ned, kan de drukne, for vingene er så brede at de ikke klarer å fly mellom trærne.

Videre så vi tre slags hegrer / hejrer, grå hegre, hvit hegre - egretthegre

og en som kaltes tigerhegre eller purpurhegre på norsk.

Vi så både hvite og brune pelikaner.

Og sist men virkelig ikke minst flamingoer. Virkelig fascinerende flotte fugler. Vi hørte dem før vi så dem, bak ei lita øy, skikkelig høylytt kakling. Og det så mest ut som en oransje-rosa dis over sjøen. Vi kunne ikke komme nærmere fuglene enn ca 50 meter, men det var nære nok til å se hvilke underlige vesen de er!

De er ca 1,60 fra nebb til tå, men ikke så lange i vingespennet, for de flyr ikke så lange strekninger. De går med hodet ned og sikter vannet gjennom nebbet for å sile ut små krepsdyr, rekelarver og lignende som er deres hovedføde. Det er disse krepsdyrene som gir fjærene fargen, de unge fuglene er hvite, det tar ca et år å få nok fargestoff i seg til å bli rosa. Når flamingoer holdes i fangenskap er de nødt til å få mat som er tilsatt farge, ellers mister fjærdrakten fargen sin. Nå er vannet så høyt at de ikke kunne gå og spise, for det kan ikke være høyere vann enn bare noen få cm når de sikter vannet. Så dessverre fikk vi ikke sett dem mens de spiser, det hadde jeg gledet meg til.

En fin og interessant tur fra morgenen av og avslappende ettermiddag på stranden.

I morgen blir en lang dag med buss først 2,5 time til Mérida, for å bytte buss og kjøre 6 timer til Chetumál som er hovedstaden i Quintana Roo og ligger helt sør på Yucatán-halvøya og nesten helt ved grensen til Belize.